Protecting the energy weapon – new tasks for the Russian armed forces?

Publisert
2007
Emneord
Russland
Energi
Kritisk infrastruktur
Rapportnummer
2007/00141
Permalenke
http://hdl.handle.net/20.500.12242/1987
Samling
Rapporter
07-00141.pdf
Size: 196k
Sammendrag
Energieksport er Russlands viktigste inntektskilde i dag. Eksport av olje og gass utgjør samtidig et våpen Russland villig bruker i sitt forhold til andre stater. Russisk utenriks- og innenrikspolitikk har i økende grad fokusert på energisikkerhet. Energisikkerhet, som for mange betyr sikker tilgang til olje og gass, betyr i russisk sammenheng sikker levering av hydrokarboner til verdensmarkedet. For at Russland sikkert skal kunne levere petroleumsprodukter i fremtiden må landet bedre beskytte sin energiinfrastruktur enn hva som i dag er tilfelle. Denne rapportens formål er å undersøke i hvilken grad dette er en oppgave for de russiske væpnede styrker i fremtiden. Rapporten viser at russisk doktrine er uklar omkring hvordan energisikkerhet skal oppnås. Denne uklarheten har ført til at kritisk infrastruktur i dag beskyttes av ulike deler av de væpnede styrkene, og på ulikt vis. Rapporten analyserer de ulike sikkerhetsstrukturene og i hvilken grad de har påtatt seg slike oppdrag, for å finne ut hva praksis er i dag. Rapporten tar for seg de regulære væpnede styrkene, FSB (den statlige sikkerhetstjenesten), MVD (Innenriksstyrkene), ”Transnefteprodukt” og den regionale kollektive sikkerhetsorganisasjonen CSTO. Funnene viser at alle disse tjenestene allerede er involvert i sikring av energiinfrastruktur. Det finnes imidlertid ingen klar arbeidsdeling mellom de ulike strukturene, grunnet mangelen på doktrine omkring hvordan infrastrukturen skal sikres. En rekke faktorer påvirker hvordan russisk energiinfrastruktur blir beskyttet i dag. Den første er hvilken vekt den russiske presidenten tillegger ”energivåpenet”. Dette våpenet vil bli viktigere for det russiske lederskapet ettersom russisk eksport av olje og gass øker i fremtiden. En annen faktor er dobbelhatting mellom petroleumsindustrien og sikkerhetsstrukturene, noe som har blitt meget vanlig i Putins Russland. Dette har ført til at de statlige sikkerhetsstrukturer er et naturlig sted å henvende seg dersom væpnede tjenester er ønsket i petroleumsindustrien. Statlig eierskap i petroleumsindustrien legitimerer bruk av statlige sikkerhetstjenester for å sikre infrastruktur i denne bransjen. Trusselnivået vil også være avgjørende for hva slags beskyttelse som er nødvendig. Dette vil også avgjøre om ny doktrine eller nye prosedyrer for sikring er nødvendig. De væpnede styrkenes egen innstilling til samarbeid er også avgjørende; deler av den russiske flåten nyter allerede godt av samarbeid med Gazprom og andre. Synergieffekter av samarbeid kan få de væpnede styrkene selv til å søke ut dette feltet som en lukrativ bransje med nye og spennende oppgaver. Disse faktorene vil avgjøre i hvilken grad russiske væpnede styrker vil sikre russisk energiinfrastruktur i fremtiden. Rapporten viser at sannsynligheten for at dette vil bli en stor og viktig oppgave for de fremtidige russiske væpnede styrker er stor.
Energy has become Russia’s most important source of income, and a favoured tool in Russian foreign policy. As the G8 meeting in June 2006 showed, energy security is one of Moscow’s main priorities when it comes to both domestic and foreign policies. Energy security, in the case of Russia, means security of demand, rather than security of supply. In order to secure the uninterrupted flow of energy in the future, Russian energy infrastructure will need a higher level of protection than it has today. The focus of this report is to clarify to what extent the armed forces will provide this security. This issue ties in with the overall aim of the FFI project “Russia’s use of armed force”, which seeks to clarify how Russia under Putin uses armed force. The report shows that the doctrinal provisions for how Russia is to ensure her energy security are unclear, at best. The unclear legislation has led to an ad hoc protection of strategic energy infrastructure, conducted by the various Russian security agencies. The report explores what tasks and procedures the different agencies have in terms of providing energy security. It looks at the Armed Forces, the FSB (Federal security service), the MVD (Interior Ministry), the company “Transnefteprodukt”, and the regional security organisation CSTO (Collective Security Treaty Organisation). The findings show that all these organisations are capable of securing Russian energy infrastructure, and that they do it on a case to case basis, rather than as part of a consistent and clearly formulated policy. A number of factors determine to what extent the agencies take on these tasks. The first factor is the importance of the energy tool for the Russian leadership. The report argues that this tool will become more important in the future, as energy exports soar, and accordingly will probably the protection of this tool become equally important. The intertwining interests of the political and industrial elites, especially in the hydrocarbon sector, facilitate the use of state structures for energy security provision. FSB and “Gazprom” interaction makes cooperation in the security sphere more feasible, and state ownership in the energy sector makes other state structures a natural resource pool for armed services. The level of threats to energy infrastructure in Russia will also determine what level of protection is necessary. Threats from foreign or domestic actors determine what is currently being done, and whether new doctrines are necessary to meet future threats. The armed structures’ own attitudes are also determining; the Navy is already reaping benefits from cooperating with the hydrocarbon industry. In sum, these and a number of other factors explored in the report will determine the extent to which Russian armed forces will be involved in securing energy infrastructure in the future. Chances are that this is a growing task for the future armed forces of the Russian Federation.
View Meta Data