Fra taktisk elite til strategisk tilrettelegger – hvordan Forsvarets spesialstyrker kan møte fremtidens utfordringer

Norske spesialstyrker skriver sin historie tilbake til andre verdenskrig, da det ble etablert militære avdelinger med hovedformål å drive ukonvensjonelle operasjoner mot den tyske okkupasjonsmakten i Norge. I denne rapporten ser vi på hvordan utviklingen av norske spesialstyrker har skjedd som en funksjon av fremveksten av nye militære og sikkerhetspolitiske utfordringer, og vi identifiserer fire hovedfaser – paradigmer – i denne utviklingen. Problemstillingen for analysen er hvilke utfordringer styrken vil stå overfor de neste 10–15 årene, og hvordan styrken kan innrettes for å møte disse utfordringene. Analysen tar utgangspunkt i et utfallsrom bestående av to parametere, aktører og metoder. Vi identifiserer et utfordringskontinuum som spenner fra ikke-statlige aktører og irregulære metoder (terrorangrep) til statlige aktører som benytter enten irregulære metoder (hybride trusler) eller regulære militære metoder (strategisk overfall). I tillegg vil styrken også løse oppgaver sammen med allierte i operasjoner i utlandet mot et variert utvalg av aktører som benytter både irregulære og regulære metoder. Rapporten ser nærmere på trender og utviklingstrekk for alle de tre kategoriene utfordringer – terrorgruppers modus operandi, utbredelsen av hybride virkemidler i Europa og krig i Norge i form av et strategisk overfall – og vurderer alternative innrettinger av spesialstyrkene for hver av de tre kategoriene. Rapporten peker på at terrortrusselen sannsynligvis vil være relativt stabil i fremtiden, men muligheten for større grad av statsstøttet terrorisme kan endre dette bildet. Spesialstyrkenes kontraterroroppdrag er begrunnet i behovet for å dekke opp for manglende kapasitet i politiet. Med styrking av politiets kapasitet vil den nasjonale evnen til kontraterror bli mindre avhengig av Forsvarets spesialstyrker. Hybridkrig er et nytt konsept, men metoder og virkemidler er i hovedsak velkjente. Hovedproblemet er at hybrid maktbruk utfordrer den tradisjonelle organiseringen av sikkerhetsinstitusjonene i vestlige samfunn. Spesialstyrkene vil kunne løse viktige oppgaver i et hybrid scenario, men ledelsen må ligge på sivil side. Et strategisk overfall innebærer et overraskende angrep med store militære styrker. I dette scenarioet vil spesialstyrkene løse oppgaver innenfor det tradisjonelle spesialoperasjonsregisteret, primært rekognoseringsoppdrag og offensive operasjoner, men vil også være i stand til å gi assistanse til andre enheter i Forsvaret. Den skisserte utviklingen i utfordringsbildet vil bidra til å trekke spesialstyrkene mot mer strategiske oppgaver – forsvar av Norge og støtte til utenrikspolitikken (operasjoner i utlandet). Utviklingen tilsier også en lavere prioritering av taktisk støtte til politi og sivile myndigheter (kontraterror). Rapporten konkluderer med at endringene peker mot etableringen av et nytt spesialoperasjonsparadigme – strategisk tilrettelegger.

The Norwegian special operations forces were established during World War II to conduct unconventional warfare in German-occupied Norway. In this report we consider the development of Norwegian special operations forces as a result of the rise of various military and security challenges through the post-WWII period. We identify four significant phases – paradigms – in this development. The study investigates which security and military challenges Norway’s special operations forces will likely confront over the medium term (10–15 years). The analysis defines a solution space consisting of two parameters – actors and methods – and identifies a continuum that spans from non-state actors that apply irregular methods (terrorism) to state actors that apply either irregular methods (hybrid warfare) or regular military methods (strategic attack). Besides, the force will also contribute with units and personnel to allied and multinational operations abroad. The report analyses trends in modus operandi of terror groups, the proliferation of hybrid methods, and regular warfare, i.e. a strategic attack scenario. The report also explores alternative postures for Norwegian special operations forces in terms of counterterrorism, counter hybrid warfare, national defense, and allied and multinational operations. The report also ascertains that the level of terrorism, both quantitatively and qualitatively, will remain stable over the medium term, but a possible growth in state sponsored terrorism may change that picture. Counterterrorism as a military mission is justified in order to cover gaps in police capabilities. However, this mission may gradually be phased out of the special operations forces’ portfolio with the growth in police capabilities. Hybrid warfare is a new concept, but its methods and tools are well known. However, hybrid methods challenge the division of labor between the security institutions of western societies. Thus, the special operations forces might be key players in countering hybrid threats, but command and control must remain a civil responsibility. A strategic attack entails massive use of military force in order to establish control over parts of Norwegian territory. In this scenario, the special operations forces will mainly do special reconnaissance, direct action and military assistance to conventional military units. Future military and security development will likely pull Norway’s special operations forces towards a more strategic role in terms of national defense and support to foreign policy. The report concludes that those changes may constitute a new paradigm – that of a strategic facilitator.