Violence against civilians - case-studies of perpetrators

Date Issued
2014
Keywords
Befolkning
Forsvar
Militære operasjoner
Planlegging
Scenarier
Project number
2014/00520
Permalink
http://hdl.handle.net/20.500.12242/1056
Collection
Rapporter
14-00520.pdf
Size: 874k
Abstract
Protection of civilians has become a central objective in many of today’s military operations. Through case-studies of perpetrators of violence against civilians the aim of this report is to provide insights into the purposes for which violence against civilians is used, as well the means required for perpetrators to succeed. Understanding the perpetrator’s strategy and required means is important to assess the relevance of using military force, and how military force to protect can be used with utility. A report concurrent with this one has developed seven generic scenarios of violence against civilians.1 The present report covers four of those scenarios through six contemporary casestudies. The purpose of using violence against civilians is denoted as a perpetrator’s strategy, while the practical requirements for implementing that strategy are described as capabilities. These practical requirements are; advance planning, top-down coordination, ambiguity, freedom of movement, and relevant military units and weaponry. The case-studies are the Lord’s Resistance Army in Central Africa, the Taliban in Afghanistan, Somalia’s Al-Shabaab movement, the Lou Nuer-Murle conflict in South Sudan’s Jonglei State, the 2011 conflict in Libya, and the civil war in Syria. The report finds that perpetrators will vary greatly in terms of what capabilities they require to attack civilians, depending on the role violence against civilians play in their overall strategy. It is found that the more central violence against civilians is to a perpetrator’s strategic objective, the more capabilities are required. Furthermore, different strategies require different capabilities. For instance, a regime seeking to deter a civilian population from supporting an opposition will be dependent on many capabilities, while an insurgency seeking to undermine government legitimacy by instigating civilian insecurity requires relatively few capabilities. The distinction between the capabilities perpetrators need to attack civilians and those needed to attack other armed actors is particularly important for military planners and commanders who may be mandated to protect the civilian population rather than to defeat the actor. Another important finding is that perpetrators too may fail. Successful protection is often attributed to well-executed military operations, but the reduction in violence may equally be the result of perpetrators failing to obtain the capabilities needed to attack civilians.
Beskyttelse av sivile har blitt en viktig målsetting i moderne militære operasjoner. Gjennom casestudier av voldsaktører som angriper sivile gir denne rapporten et innblikk i hvilke målsetninger voldsaktørene forsøker å oppnå gjennom angrep på sivile, og hva de behøver av kapabiliteter for å nå disse målsetningene. Det å forstå voldsaktøren er utgangspunktet for å kunne vurdere nytteverdien av militær makt og hvordan makt best kan anvendes når målet er å beskytte sivile. En rapport som utgis parallelt med denne2 , har utviklet syv typer scenarioer der vold mot sivile finner sted. Med utgangspunkt i fire av disse scenariokategoriene fra parallellrapporten blir det her presentert seks tidsaktuelle casestudier. Disse casestudiene illustrerer hvordan ulike strategier stiller ulike krav til hvilke evner en voldsaktør som angriper sivile må ha for å lykkes. En voldsaktørs rasjonale for bruk av vold mot sivile blir beskrevet som hans strategi (strategy). De praktiske evner som aktøren trenger for å lykkes beskrives som kapabiliteter (capabilities). Disse kapabilitetene er planlegging (advance planning), koordinering (top-down coordination), tvetydighet (ambiguity), bevegelsesfrihet (freedom of movement), og relevante militære enheter og våpen (relevant military units and weaponry). De seks casestudiene er The Lord’s Resistance Army som opererer i Sentral-Afrika, Taliban i Afghanistan, Al-Shabaab i Somalia, Lou Nuer– Murle konflikten i Sør-Sudan, opprøret i Libya, og borgerkrigen i Syria. Rapporten illustrerer at hvilke evner en voldsaktør behøver for å angripe sivile avhenger av hvilken rolle vold mot sivile spiller i aktørens helhetlige strategi. Jo viktigere og mer sentral volden mot sivile er for strategien, jo større antall kapabiliteter vil aktøren generelt behøve for å kunne angripe sivile. Ulike strategier krever også ulike midler. For eksempel vil et regime som prøver å avskrekke sivilbefolkningen fra å samarbeide med opprørere, ha behov for flere ulike kapabiliteter enn det en opprørsbevegelse som forsøker å undergrave statens legitimitet behøver. For en militær planlegger er distinksjonen mellom de kapasiteter en aktør trenger for å angripe sivile kontra en annen militær organisasjon viktig da man kan tenkes å få oppdrag der hovedmålet er beskyttelse av sivile, ikke bekjempelse av en aktør. Rapporten viser også at overgriperne kan mislykkes fordi de feilberegner hvilke midler som kreves for at de skal lykkes med sin strategi. Vellykket beskyttelse anses ofte som et resultat av effektive militære operasjoner, men en reduksjon i volden kan også være et resultat av at aktøren som angriper sivile ikke har de nødvendige kapabilitetene.
View Meta Data