Utviklingstrekk i de globale uran- og kjernekraftmarkedene

Date Issued
2015
Keywords
Kjernekraft
Uran
Project number
2014/01099
Permalink
http://hdl.handle.net/20.500.12242/1082
Collection
Rapporter
14-01099.pdf
Size: 912k
Abstract
Økningen i oljeprisene og frykten for global oppvarming har ført til at det de siste ti årene har blitt snakket om en kjernekraftrenessanse. Flere land viser interesse for ikke bare å etablere kjernekraftverk, men også for å engasjere seg i andre deler av kjernekraftsyklusen, som anrikning av uran og reprosessering av brukt brensel. Utvikling av slike anlegg medfører en risiko for misbruk av teknologien til kjernevåpenformål. Flere kjernevåpenkapable stater vil kunne gjøre verdenssituasjonen mer ustabil og påvirke alle stater, inkludert Norge. Denne rapporten vurderer utviklingen innen bruk av kjernefysisk teknologi i dag, hvilke økonomiske og politiske effekter ulike staters valg av løsninger kan gi og hvilke tiltak som blir diskutert for å begrense risikoen for spredning av kjernevåpenteknologi. Det er særlig ulike metoder for å multilateralisere brenselssyklusen som er aktuelle, ettersom dette kan motvirke at nye stater oppretter brenselssyklusanlegg på egenhånd. Dersom flere aktører fra forskjellige stater har tilgang til anleggene, reduseres risikoen for at de kan misbrukes til våpenformål. Til tross for de negative virkningene Fukushima-ulykken har hatt på kjernekraftens renommé, satser flere stater på kjernekraft, og mange nye kraftverk er under bygging eller planlegging. Alt tyder på at kjernekraft vil spille en større rolle i fremtidens energiforsyning. Det ser ut til å være en viss interesse for å utvikle nye anrikningsanlegg, men dette er foreløpig hovedsakelig i stater som allerede har utviklet teknologien for både militære og sivile formål. Det er uansett svært vanskelig å gjøre dette lønnsomt nok til å konkurrere med de eksisterende kommersielle aktørene, som franske Areva, britisk-nederlandsk-tyske URENCO og amerikanske United States Enrichment Corporation (USEC). Stater som allerede har utviklet en anrikningskapasitet av militære grunner, enten for våpenformål eller for å produsere ubåtbrensel, kan ønske å oppskalere og på sikt kommersialisere denne teknologien. Eksempler på dette er Brasil, India og Kina. Også for disse vil det være svært vanskelig å gjøre dette lønnsomt nok til å konkurrere med de eksisterende kommersielle aktørene. Sør-Afrika er et annet spesielt eksempel ettersom landet har vedtatt å etablere en komplett kjernebrenselssyklus, men lite konkret har foreløpig kommet ut av dette vedtaket. I sluttenden av brenselssyklusen skjer det mindre. Løsninger for langtidslagring av kjernefysisk avfall mangler fremdeles i alle stater bortsett fra Finland, og det ser ikke ut til å være noen stor satsning på reprosessering. Utviklingen av kommersielle Mixed Oxide-reaktorer (MOX) som kan brenne reprosessert plutonium er fremdeles begrenset, men selve teknologien fungerer. Dersom det blir mangel på uran på markedet eller uranprisene øker sterkt igjen i tiden framover, kan dette bli et mer aktuelt alternativ. Dersom en nykommerstat velger å utvikle brenselssyklusteknologi i dag, så må landet enten ha svært langsiktige ambisjoner, eller ta sine valg ut i fra annet enn økonomiske betraktninger. Spesielt er forsyningssikkerhet for reaktorbrensel og muligheten til å oppnå status som teknologiholder med en kjernevåpenopsjon aktuelle motivasjoner. Den mest realistiske måten brenselssyklusen kan multilateraliseres ser i dag ut til å være ekspansjon for eksisterende kommersielle aktører.Verden vil altså se en rekke nye kjernekraftstater de nærmeste årene, men neppe like mange nye, selvstendige, statlige aktører innenfor sensitiv kjernebrenselteknologi.
Rising oil prices and the fear of global warming have led to talk of a nuclear power renaissance in the latest decennium. Several states are showing an interest not only in establishing nuclear power plants, but also to employ other parts of the nuclear cycle, such as uranium enrichment and reprocessing of nuclear fuel. These types of facilities bring about a possibility to misuse the technology for weapons purposes. An increased number of nuclear weapons capable states could change the international political situation and affect all states, including Norway. This report provides an assessment of the development in the present and future use of nuclear technology, economic and political effects that may be caused by states’ different choices in the nuclear field, and measures currently under discussion to reduce the risk of nuclear proliferation. Especially relevant are measures to multilateralize the fuel cycle, which can prevent new states from developing new nuclear facilities independently. If actors from several states have access to the facilities, the risk of misuse is reduced. In spite of the negative impact the Fukushima nuclear accident has had on the reputation of nuclear power, more and more states are aiming for more nuclear power, and many new nuclear power stations are being constructed or planned. Apparently, nuclear power will play an important part of the future power supply. There is some interest in developing new uranium enrichment plants, but so far this is mainly among states that already have developed an enrichment capacity for both military and civilian purposes. Regardless of previous experiences, it will be very difficult to compete with established commercial actors, such as Russian Tenex, French Areva, British-Dutch-German URENCO and the United States Enrichment Corporation (USEC). States which have already developed enrichment technology for military purposes, either for weapons or nuclear submarine fuel, may wish to upscale the production and on a longer term commercialize it. Examples include Brazil, India and China. Also for these countries, it will be very difficult to carry out the production efficiently enough to compete with the existing commercial actors. At the back-end of the nuclear fuel cycle, there seems to be less of a development. Solutions for long-term storage of spent nuclear fuel are still missing in all states except Finland, and there does not seem to be any large new initiatives aiming for fuel reprocessing. The development of reactors that can use reprocessed plutonium in the form of Mixed Oxide (MOX) fuel is still limited, although the technology exists and functions. If there should be a shortage of uranium in the market in the future, or should the uranium prices increase, these technologies might become more relevant. If a new state actor choses to develop nuclear fuel cycle technology today, the state must have very long-term ambitions, or make its choice from other than economic considerations. Especially important motivations are concerns about the reliability of the state’s fuel supply and the possibility of achieving status as a technology holder with a nuclear weapons option. The most realistic method for multilateralization today seems to be further expansion of the existing commercial actors. Several new nuclear power states will thus emerge in the coming years, but not necessarily as many new, self-sufficient, state actors possessing proliferationsensitive nuclear fuel cycle technology.
View Meta Data