The unrealised case of NATO-CSTO cooperation - explanations and prospects

Den kollektive sikkerhetsorganisasjonen Collective Security Treaty Organisation (CSTO, bestående av Russland, Hviterussland, Armenia, Kazakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Uzbekistan) har ved flere anledninger foreslått strukturert samarbeid med mellom CSTO og NATO. NATO har imidlertid ikke svart på denne invitasjonen, og det kan virke som om NATO ikke er interessert i å samarbeide med denne organisasjonens medlemsland utenfor de struturer som allerede eksisterer, gjennom NATOs bilaterale samarbeidsprogrammer. NATO ønsker å holde seg til det Euro-Atlantiske Samarbeidsrådet og Partnerskap for Fred, heller enn å samarbeide med CSTO på et institusjonelt nivå. Denne rapporten vil studere grunnene til at CSTO ønsker å inngå et slikt samarbeid med NATO. Den vil også undersøke hvilke grunner som kan finnes for at NATO ikke ønsker dette. Den vil først beskrive hvilke motiverende faktorer som ligger bak CSTOs initiativ til samarbeid. Hovedårsaken til dette initiativet er de felles trusler NATO og CSTO står overfor i Sentralasia og i det sørlige Asia (Afghanistan). Men også andre faktorer har motivert CSTO til å ta dette initiativet. Russlands ønske om å dominere regionen sikkerhetspolitisk er en viktig årsak. En annen faktor er dette landets ønske om å ha kontroll, gjennom CSTO, med NATOs aktiviteter i den samme regionen. En tredje årsak kan være et reelt ønske om å utvide samarbeidet med ulike organisasjoner for et bedre institutsjonelt grunnlag for internasjonalt samarbeid. Liberal internasjonal relasjonsteori kan forklare hvorfor stater søker sammen for å samarbeide om felles utfordringer. Slik teori kan også bidra til å kaste lys over hvilke prosesser som ligger bak CSTOs invitasjon. En nøye analyse av hvordan det empiriske grunnlaget passer teorien viser imidlertid at det ikke er liberale, men heller realistiske kalkuleringer som best forklarer CSTOs ønske om et institusjonelt samarbeid med NATO. Slik realistisk teori skal også kunne forklare hvorfor aktører, og da også NATO, ikke ønsker å inngå samarbeid med andre aktører i det anarkiske internasjonale samfunnet. Dette anarkiet utgjør et tøft miljø der bare de sterkeste overlever og der aktører ikke ønsker å samarbeide fordi de vil bevare sin uavhengighet. Samarbeid materialiserer seg ikke fordi alle stater lever i konstant frykt for å bli utslettet dersom man overgir en del av sin suverenitet. Selv om NATO er en organisasjon basert på liberale verdier viser analysen av denne organisasjonens motiver at det i dette tilfellet er realpolitiske vurderinger som ligger til grunn for avgjørelsen om ikke å inngå et samarbeid med CSTO. Fremtidig samarbeid mellom de to organisasjonene virker ikke sannsynlig. Foreløpig er det et geopolitisk null-sum spill for makt og innflytelse i Sentral-Asia som dominerer forholdet de to organisasjonene imellom. Dette null-sum spillet setter en effektiv stopper for samarbeid for felles måloppnåelse. Aktivitetene som allerede gjennomføres i det felles operasjonsområdet vil være ofre for denne realpolitiske tenkingen som fremdeles karakteriserer forholdet mellom CSTO og NATO, mellom øst og vest.

The Collective Security Treaty Organisation (the CSTO, consisting of Russia, Belarus, Armenia, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Tajikistan and Uzbekistan) has on numerous occasions proposed structured cooperation between the CSTO and NATO. However, NATO has not responded to the CSTO’s invitation in any significant way. It seems that NATO is not interested in engaging with the Central Asian states beyond the bilateral cooperation that already exists, through the Euro-Atlantic Partnership Council (EAPC) and the Partnership for Peace (PfP) program. NATO has shown no willingness to address common threats and challenges in Central and South Asia together with the CSTO. This report seeks to investigate the reasons for the CSTO’s wish to cooperate with NATO, as well as why NATO is reluctant to engage in such cooperation. In doing so, it firstly describes the motivating factors for engaging in such cooperation on part of the CSTO. The primary factor is the common threats faced by NATO and the CSTO in the Central and South Asian region. But also other factors have induced the CSTO to invite NATO to cooperate. Russia’s dominance of the organisation and this country’s wish to control the relationship other CSTO members develop with NATO might be just as strong a motivation. Liberal theory of international relations explains why states seek together to gain mutual gains from cooperation. A close study of the CSTO’s motivating factors shows, however, that realist rather than liberal consideration dominate the CSTO’s agenda in the case of NATO cooperation. NATO’s response, then, should be amply explained by realist theory of international relations, which claims that power is the defining characteristic of international interaction and that the anarchy of the international system creates an environment where only the strongest survive. A constant threat of obliteration prevents cooperation among actors from emerging. Although NATO is an organisation based on liberal values, a close look at NATO’s reasons not to cooperate with the CSTO finds that realist calculations are dominant also within NATO regarding this issue. Prospects for future cooperation on bloc level between the two organisations seem dim, at least in the mid term future. The current play for power and influence in the Eurasian continent, and the realpolitik this game provokes, prevents cooperation for mutual gains from emerging. Operations in the area where the two organisations’ spheres of interests are overlapping will suffer as a consequence.