Russland amfibiske evne mot 2020 - kapasiteter og operasjonskonsept

Siktemålet med denne rapporten er å gi et innblikk i den russiske marines amfibiske kapasiteter, herunder marineinfanteriet og den amfibiske fartøyparken, og diskutere hvordan Russlands evne til å gjennomføre landgangsoperasjoner kan komme til å utvikle seg i perioden frem mot 2020. Særlig vekt vil bli lagt på implikasjonene av nye anskaffelser på fartøysiden, fremfor alt Mistral-klassen, og trender i Russlands konseptuelle tenkning omkring temaet amfibieoperasjoner. Den russiske marines fire flåter (Nordflåten, Østersjøflåten, Svartehavsflåten og Stillehavsflåten) råder i dag over et tjuetalls større landgangsfartøyer av klassene Roputsja og Alligator, samt et tilsvarende antall mindre landgangsbåter, hvorav noen også finnes i Den kaspiske flotilje. Østersjøflåten har også to amfibiske luftputefartøyer av Pomornik-klassen. Det russiske marineinfanteriet øver jevnlig på amfibiske operasjoner i sine respektive flåteområder. Dette gjelder også enhetene som er stasjonert på Kolahalvøya. Russland er i dag et av få land som fortsatt har en ambisjon om å kunne landsette en større amfibisk styrke på fiendtlig område. Den pågående anskaffelsen av to helikopterbærende amfibielandsettingsfartøyer av typen Mistral, begge bygget i Frankrike, vil kunne få stor betydning for Russlands amfibiske evne i årene som kommer. Disse skiller seg grunnleggende fra landgangsfartøyene som i dag inngår i den russiske marine. De nye fartøyene skal etter planen leveres i 2014–2015 og vil ventelig stasjoneres på den russiske stillehavskysten. De nye fartøyene av Mistral-klassen vil på sikt kunne gi Russland muligheten til å supplere sin nåværende evne til å utføre strandlandsettinger (beach landings) med evnen til å utføre såkalte over the horizon-operasjoner. Samtidig er det mye som tyder på at Russlands konseptuelle tenkning omkring temaet amfibiske operasjoner i det store og hele har endret seg lite i tiden som er gått siden den kalde krigen. Landets bestrebelser på å revitalisere sin amfibiske evne burde i utgangspunktet ikke påkalle bekymring blant nabolandene i Nord-Europa.

The purpose of this report is to give an overview of the amphibious assets of the Russian Navy, including the naval infantry and the amphibious warfare ships, and to discuss how Russia’s ability to conduct amphibious landing operations may evolve in the period up to 2020. Special attention is devoted to the implications of ongoing acquisitions, particularly the Mistral class amphibious assault ships, and trends in Russia’s conceptual thinking on the topic of amphibious operations. Today, the Russian Navy’s four fleets – the Northern, the Baltic, the Black Sea and the Pacific – operate around 20 large landing ships of the classes Ropucha and Alligator, in addition to a similar number of small landing craft, which are also found in the Caspian Flotilla. The Baltic Fleet also operates two air-cushioned landing craft of the Pomornik class. The Russian naval infantry, including the units based on the Kola Peninsula, regularly conduct landing exercises in their respective fleet areas. Judging from the way in which exercises are conducted, Russia still wants to have the ability to carry out amphibious landings against hostile, defended shores. A factor of potential significance to Russia’s future amphibious capability is the ongoing acquisition of two, and possibly more, helicopter-carrying amphibious assault ships of the Mistral class, built in France. These are expected to be delivered in 2014–2015 and will most likely be based on the Russian Pacific coast. The new vessels of the Mistral class may eventually make it possible for Russia to conduct not only beach landings, but also “over the horizon” operations. At the same time, there are many indications that Russia’s conceptual thinking and approach to the topic of amphibious operations has undergone few changes in the time that has passed since the end of the Cold War. The country’s current efforts to revitalize its amphibious capability should not be a major source of concern for Russia’s neighbors in Northern Europe.