Nuclear weapons capabilities and doctrines in North Korea

Det nordkoreanske atom- og missilprogrammet har hatt en akselerert utvikling under Kim Jong‑un. Vi har undersøkt offisielle nordkoreanske uttalelser om kjernevåpenbruk og analysert dem i en doktrinekontekst. Videre har vi vurdert i hvilken grad landets faktiske kjernevåpenkapabiliteter støtter den kommuniserte doktrinen. Etter seks underjordiske prøvesprengninger og talløse ballistiske missiltester har landet nå en troverdig evne til å true militære og sivile mål i Japan og Sør-Korea med kjernefysiske ballistiske mellomdistansemissiler. Også amerikanske luft- og sjøstridskrefter på Guam ser ut til å være innen rekkevidde for ett av de mest moderne ballistiske missilene til Nord-Korea, Hwasong-12. Videre har landet med hell testet to typer ballistiske missiler med sannsynlig rekkevidde til å nå fastlands-USA med termonukleære sprengladninger, Hwasong-14 og Hwasong-15. Sentrale spørsmål om missilenes pålitelighet, presisjon og overlevelsesevne ved tilbakevending til atmosfæren gjenstår før denne evnen er troverdig. Amerikanske ledere kan likevel ikke lenger utelukke at Nord-Korea kan lykkes i å ødelegge minst én av deres storbyer med slike missiler. Den strategiske balansen er endret i Nord-Koreas favør. Nord-Korea har signalisert med ord og handlinger at de er villige til å angripe militære mål i Guam, Japan og Sør-Korea med kjernevåpen dersom de vurderer at USA forbereder en invasjon eller et større angrep. Denne villigheten til å krysse den kjernefysiske grensen i forkant av konvensjonell aggresjon kalles asymmetrisk eskalering og er et sentralt element i den nordkoreanske deklaratoriske kjernevåpendoktrinen. Nord-Korea har mulighet til å ødelegge amerikanske storbyer med de mest langtrekkende missilene sine. Dette gjør at Pyongyang håper at USA vil vegre seg for å gjengjelde et kjernefysisk førsteslag mot militære mål i regionen, og for å komme sine allierte til militær unnsetning i andre sammenhenger. Dette andre hovedelementet i den nordkoreanske doktrinen har allerede begynt å gjøre seg gjeldende, til tross for at den nordkoreanske evnen langt fra er bevist og de langtrekkende missilene foreløpig er sårbare mot forkjøpsangrep. En slik avskrekking gjennom en mindre troverdig gjengjeldelsesevne kalles førsteslagsusikkerhet, siden motparten ikke kan regne med å slå ut alle nordkoreanske kjernevåpenstyrker i et førsteslag. En slik styrkestruktur er påfallende lik den kinesiske rundt 1980, men den strategiske situasjonen er en ganske annen. Den nye situasjonen gjør at Nord-Korea og USA enten må finne en form for stabil, gjensidig avskrekkingsrelasjon, eller løse de sikkerhetsutfordringene som gjør at Nord-Korea ønsker kjernevåpen i utgangspunktet.

The North Korean nuclear and missile programs have seen an accelerated development under the leadership of Kim Jong-un. We have analyzed official North Korean declarations in a nuclear weapons doctrine framework, and assessed to what degree their actual nuclear weapons capabilities support their declaratory doctrine. After six underground nuclear tests and numerous missile flight‑tests, the country can now credibly threaten military and civilian targets in Japan and South Korea with nuclear-tipped, medium-range ballistic missiles. Even US naval and air force assets on Guam seem to be within reach for one of the most modern North Korean ballistic missiles, the Hwasong-12. Furthermore, they have successfully flight-tested two types of missiles with the probable range to strike the continental US with thermonuclear warheads, the Hwasong‑14 and Hwasong-15. Central questions regarding reliability, precision, and survivability during atmospheric re-entry still linger before we deem this capability credible. Still, US leaders can no longer rule out the possibility that Pyongyang under certain circumstances may succeed in destroying at least one of their major cities with such missiles. The strategic balance has changed in the favor of North Korea. North Korea has through words and actions signaled a willingness to launch nuclear attacks on military targets on Guam, in Japan, and South Korea, if they assess that a US force buildup is underway as a prologue to an invasion or a major attack. This willingness to cross the nuclear threshold as a preemption of conventional aggression is called asymmetric escalation, and it constitutes a central part of the North Korean declaratory nuclear doctrine. The possibility that North Korea may destroy major US cities with its most far-reaching missiles makes Pyongyang hope that the US will hesitate to retaliate a regional nuclear first strike against US and allied military targets in the region, as well as coming to its allies’ assistance in other types of conflicts. This second key element of the North Korean nuclear doctrine has already started to manifest itself, even though the North Korean capability is far from proven, and its intercontinental ballistic missiles are still vulnerable to preemptive strikes. Such a deterrence through a less-than credible retaliatory capability is called first-strike uncertainty, as the adversary cannot be sure to take out all North Korean nuclear assets in a first strike. Such a force structure is strikingly similar to the one of China around 1980, although the strategic situation is quite different. The new situation means that North Korea and the US must either reach a kind of stable, mutual deterrent relation, or resolve the security challenges that are really the reason for Pyongyang wanting a nuclear deterrent in the first place.