NATO, the renewed emphasis on Article V and the EU's common defence and solidarity clauses - an analysis of the changing nature of the transatlantic security community

Date Issued
2012
Keywords
NATO
Sikkerhetspolitikk
EU
Frankrike
Project number
2012/00955
Permalink
https://publications.ffi.no/123456789/932
Collection
Rapporter
12-00955.pdf
Size: 513k
Abstract
The aim of the report is to study the interplay between NATO as a security community in a Deutschian sense, and alliance solidarity in perspective of NATO’s common defence clause. One of the main arguments is that NATO since the end of the Cold War has put too much emphasis on NATO’s external dimension and not least stabilization operations beyond the Euro-Atlantic area. The political result has been an alliance adrift and a multilayered alliance structure where the solidarity among the member states has been challenged. The result is that NATO, since the Lisbon Summit in 2010, is “coming home”. Such a move raises some new challenges for politicians and analysts alike. The EU is a security actor with similar common defence- and solidarity clauses. These clauses can act as catalysts for contradictions in the transatlantic community, where a stronger EU foreign and security is an expression of EU-externalisation in terms of actively influencing and reshaping the international environment so as to make it more responsive to the agreed-on aims and common policies of the regional entity itself. From a theoretical perspective, the report warns against the failure of regarding security community theory as a more general International Relations (IR) theory and other integration theories as subordinate ones. From an empirical perspective, the report studies the French reintegration into NATO in 2009 and asks whether such a move could be regarded as a form for EU-externalisation. The report also asks whether this reintegration can strengthen or weaken the transatlantic security community.
Formålet med denne rapporten er å studere samspillet og sammenhengene mellom Nato som sikkerhetsfellesskap og alliansesolidariteten innen Nato i lys av alliansens felles forsvarsforpliktelser. Nato som sikkerhetsfellesskap betyr at det innenfor alliansen eksisterer stabile forventninger om fredelig konfliktløsning mellom medlemslandene, og at alliansesolidariteten kan defineres som normen om gjensidige tilpasninger av medlemslandenes sikkerhetsbehov innenfor den institusjonelle rammen som Nato-alliansen gir. Et av hovedargumentene er at Nato siden den kalde krigens avslutning har lagt for stor vekt på internasjonale stabiliseringsoperasjoner utenfor det euroatlantiske området. Dette har ført til et lagdelt Nato der alliansesolidariteten har blitt utfordret. Konsekvensen er at Nato siden Lisboa-toppmøtet i november 2010 i økende grad vil ”komme hjem”. En slik utvikling utfordrer både politikere og eksperter som skal forsøke å forstå og analysere denne prosessen som også vil berøre EU-integrasjonen og EUs økende ansvar for egen sikkerhet. EU er en sikkerhetsaktør med tilsvarende forsvars- og solidaritetsklausuler. Disse klausulene kan i seg selv være katalysatorer for økte motsetninger i det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. Bakgrunnen for dette er at en sterkere rolle for EU på det utenrikspolitiske området er å betrakte som et uttrykk for økt ”EU-eksternalisering” og som et forsøk fra EUs side på å influere og å endre omgivelsene slik at disse blir mer lydhøre for unionens egen politikk. Fra et mer teoretisk perspektiv advarer rapporten mot å betrakte sikkerhetsfellesskapsteori som en mer overordnet og ”generell” internasjonal politikk teori, og andre integrasjonsteorier som mer underordnede teorier. Fra et mer empirisk perspektiv studerer rapporten Frankrikes reintegrering i Natos kommandostruktur i 2009 og undersøker om dette kan betraktes som en form for EU-eksternalisering. Rapporten spør også om en slik utvikling vil kunne styrke eller svekke det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet og konkluderer med at det er førstnevnte utvikling som virker mest sannsynlig.
View Meta Data