Nærhetsbrannrør for 81 mm bombekastergranat

”Under Den annen verdenskrig var P-fuzen (Proximity fuze-nærhetsbrannrør) en av de viktigste innovasjoner, lenge så hemmelig at det ikke ble tillatt brukt over fiendens område”, sier Finn Lied. ”Gunnar Randers var på den tiden involvert i operasjonsanalyse i forbindelse med P-fuze mot fly. Nytten av slike brannrør ble klart demonstrert under bekjempelse av V2-flyet under Den annen verdenskrig. En nøkkelmann bak P-fuzearbeidet var Merle M. Tuve, en amerikansk ionosfærefysiker, venn av Odd Dahl og bekjent av Leiv Harang. Etter opprettelsen av FFI var P-fuze tidlig på agendaen. Harang og Lied reiste til USA og fikk adgang til Harry Dyman Ordonance Fuze Laboratory i Washington. Vi var i utgangspunktet opptatt av brannrør for bombekastere, som var et av Hærens hovedvåpen. I USA hadde en ikke lyktes med å utvikle så små brannrør.” En granat med nærhetsbrannrør trenger ikke direkte treff, men kan eksplodere i nærheten av målet med ødeleggende virkning. ”Det er verd å minnes at prosjektet fikk støtte av MWDP (Mutual Weapon Development Programme) på 30000 $ tror jeg å huske”, sier Lied. ”Det ble spurt i Kongressen hvordan et lite land som Norge for bare 30000 $ skulle kunne lage et brannrør for bombekaster når USA hadde brukt millioner uten å få det til.” I begynnelsen på 1950-tallet fikk Eigil Strømsøe i oppdrag sammen med Christian Holm å gi en operasjonsanalytisk vurdering av nærhetsbrannrør for bombekastergranat, brukt over snødekt mark. Konklusjonen var at på snødekt mark ville en eksplosjon i en viss høyde over bakken ha vesentlig større virkning enn fra et anslagsbrannrør. Kort tid etter startet utviklingen av et nærhetsbrannrør for 81 mm bombekastergranat ved Avdeling for telekommunikasjon (Avd T). Erling Skogen deltok i utviklingen av nærhetsbrannrøret fra starten og frem til produksjon på Kongsberg Våpenfabrikk (KV).