Jihadistenes program i Europa

Trusselen fra jihadisme i Europa har aldri vært høyere enn den er nå. I følge en ny studie fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har det i 2015 og 2016 vært en betydelig økning i planlagte og utførte terrorangrep med jihadistisk opphav. Det har også vært en betydelig økning i antall drepte: 273 personer ble drept i jihadistiske terrorangrep disse to årene. Dette overgår antallet drepte i alle tidligere år til sammen (Nesser, Stenersen & Oftedal 2016). Denne artikkelen diskuterer hva jihadistene ønsker å oppnå med sin voldsbruk. Skal volden ses på som en protest mot sosial og økonomsik marginalisering av muslimer i Europa? Eller er den en protest mot europeiske lands utenrikspolitikk i Midtøsten? Har jihadistene som mål å opprette en islamsk stat i Europa? Eller ønsker de først og fremst å begrense europeisk innflytelse i den muslimske verden? Alle disse spørsmålene kan til en viss grad besvares positivt, og de er heller ikke gjensidig utelukkende. Jihadistene er ingen enhetlig bevegelse, og har dermed heller ingen enhetlig og klart definert strategi. Det betyr ikke at jihadistene kun ser på vold som et mål i seg selv. På den ene siden kan nok mange være motivert av et personlig ønske om å ta hevn for urett, eller å oppnå martyrdøden. På den annen side er handlingene til jihadister i Europa inspirert av – og delvis styrt av – jihadistgrupper utenfor Europas grenser, slik som al-Qaida og Den islamske staten (IS). Disse gruppene har langsiktige, politiske mål og mer eller mindre uttalte strategier som skal lede fram til disse målene. I denne artikkelen kommer jeg til å belyse noen av disse strategiene. Hovedargumentet er at jihadistgrupper i utlandet først og fremst ser på terror i Europa som et defensivt tiltak for å forsvare muslimske land, mer enn et offensivt tiltak for å spre Islam til Europa. Argumentet setter IS’ pågående terrorkampanje i Europa i et nytt lys. Mange vil hevde at IS angriper Europa for å bidra til polarisering mellom muslimer og ikke-muslimer, eller for å provosere vestlige land til å sende militære styrker til Midtøsten. Disse tolkningene springer imidlertid ut fra en eurosentrisk måte å tolke IS på, som legger til grunn at IS’ primære mål er å bidra til angrep på og svekkelse av Europa. Dette stemmer ikke. IS’ primære målsetning er å konsolidere, og etter hvert utvide, en islamsk stat med basis i Irak og Syria. Da er det naturlig at IS går til militært angrep mot de som angriper dem, med de midler de har til rådighet – i dette tilfellet terrorisme mot sårbare vestlige demokratier i geografisk nærhet til Midtøsten.